Når folk tenker på håndtering av fast avfall, forbinder de det sannsynligvis med søppel som dumpes på deponier eller forbrennes. Selv om slike aktiviteter utgjør en viktig del av prosessen, er en rekke elementer involvert i etableringen av et optimalt integrert system for håndtering av fast avfall (ISWM). For eksempel virker behandlingsteknikker for å redusere volumet og giftigheten til fast avfall. Disse trinnene kan omdanne det til en mer praktisk form for avhending. Avfallsbehandlings- og avhendingsmetoder velges og brukes basert på formen, sammensetningen og mengden av avfallsmaterialer.
Her er de viktigste metodene for avfallsbehandling og -deponering:
Termisk behandling
Termisk avfallsbehandling refererer til prosesser som bruker varme til å behandle avfallsmaterialer. Følgende er noen av de mest brukte termiske avfallsbehandlingsteknikkene:
Forbrenning er en av de vanligste avfallsbehandlingsmetodene. Denne metoden innebærer forbrenning av avfallsmateriale i nærvær av oksygen. Denne termiske behandlingsmetoden brukes ofte som et middel for å gjenvinne energi til elektrisitet eller oppvarming. Denne metoden har flere fordeler. Den reduserer raskt avfallsvolum, reduserer transportkostnader og reduserer skadelige klimagassutslipp.
Forgassing og pyrolyse er to lignende metoder, som begge bryter ned organisk avfall ved å utsette avfallet for lave mengder oksygen og svært høy temperatur. Pyrolyse bruker absolutt ikke noe oksygen, mens forgassing tillater en svært lav mengde oksygen i prosessen. Forgassing er mer fordelaktig ettersom det lar brenneprosessen gjenvinne energi uten å forårsake luftforurensning.
Åpen brenning er en tradisjonell termisk avfallsbehandling som er miljøskadelig. Forbrenningsanleggene som brukes i slike prosesser har ingen forurensningskontrollanordninger. De frigjør stoffer som heksaklorbenzen, dioksiner, karbonmonoksid, partikler, flyktige organiske forbindelser, polysykliske aromatiske forbindelser og aske. Dessverre praktiseres denne metoden fortsatt av mange lokale myndigheter internasjonalt, da den tilbyr en rimelig løsning for fast avfall.
Dumper og søppelfyllinger
Sanitære deponier er den vanligste løsningen for avfallshåndtering. Disse deponiene er ønskelige for å eliminere eller redusere risikoen for miljø- eller folkehelsefarer på grunn av avfallshåndtering. Disse stedene ligger der landelementer fungerer som naturlige buffere mellom miljøet og deponiet. For eksempel kan deponiområdet bestå av leirjord som er ganske motstandsdyktig mot farlig avfall, eller er preget av fravær av overflatevann eller et lavt grunnvannsnivå, noe som forhindrer risikoen for vannforurensning. Bruk av sanitære deponier representerer den minste helse- og miljørisikoen, men kostnadene ved å etablere slike deponier er relativt høyere enn andre avfallshåndteringsmetoder.
Kontrollerte deponier er mer eller mindre det samme som sanitære deponier. Disse deponiene oppfyller mange av kravene til å være et sanitært deponi, men kan mangle ett eller to. Slike deponier kan ha en godt planlagt kapasitet, men ingen celleplanlegging. Det kan være ingen eller delvis gasshåndtering, grunnleggende journalføring eller regelmessig tildekking.
Bioreaktordeponier er et resultat av nyere teknologisk forskning. Disse deponiene bruker overlegne mikrobiologiske prosesser for å fremskynde nedbrytningen av avfall. Den kontrollerende funksjonen er kontinuerlig tilsetning av væske for å opprettholde optimal fuktighet for mikrobiell fordøyelse. Væsken tilsettes ved å resirkulere sigevannet fra deponiet. Når mengden sigevann ikke er tilstrekkelig, brukes flytende avfall som kloakkslam.
Bioremediering
Bioremediering bruker mikroorganismer til å bryte ned og fjerne forurensende stoffer fra forurenset jord eller vann. Det brukes ofte til å behandle oljesøl, industrielt avløpsvann og andre former for forurensning. Vanlig for forurensede steder og visse typer farlig avfall.
Kompostering er en annen vanlig metode for avfallshåndtering eller behandling, som er kontrollert aerob nedbrytning av organisk avfall ved hjelp av små virvelløse dyr og mikroorganismer. De vanligste komposteringsteknikkene inkluderer statisk haugkompostering, skadedyrkompostering, kompostering i ranker og kompostering i beholdere.
Anaerob nedbrytning bruker også biologiske prosesser for å bryte ned organisk materiale. Anaerob nedbrytning bruker imidlertid et oksygen- og bakteriefritt miljø for å bryte ned avfallsmaterialet, der kompostering må ha luft for å muliggjøre vekst av mikrober.
Det er viktig å ta hensyn til avfallets spesifikke egenskaper, miljøforskrifter og lokale forhold når man velger riktig avfallsbehandlings- og avhendingsmetode. Integrerte avfallshåndteringssystemer som kombinerer flere metoder brukes ofte for å håndtere ulike avfallsstrømmer effektivt. I tillegg spiller offentlig bevissthet og deltakelse i tiltak for avfallsreduksjon og resirkulering en avgjørende rolle i bærekraftig avfallshåndtering.
Publiseringstid: 20. desember 2023